Dette er en re-publisering av en post som var skrevet på bokstavbarna, for ett år siden. Jeg har ikke redigert den, og den er like aktuell i dag, som for 12 måneder siden. Ikke mye er endret siden den gang. Føler det er riktig å publisere denne på nytt, da den viser hvordan mange har det i dag. - Frode.Det er en stille sommerdag og ferien er på hell. Som vanlig må vi ha noe å finne på for å aktivisere barna. Heldigvis har vi noen fine lekeplasser innen kort distanse som vi flittig benytter. Lillebror bryr seg ikke så mye så lenge han får leke i fred. Storebror har mange regler han må overholde og de fleste reglene går greit. Vi kommer gående til lekeplassen hvor det yrer av liv, det er flere familier tilstedet og dagen er veldig fin. Etter få minutter pakker den ene familien sammen og går, og om ikke alt for lenge går de neste.
Illustrasjonsfoto. Storebror er på huska og er helt i hundre, hyler og roper og forsøker nesten å snurre hele veien rundt. De fleste andre barna har trekt seg bort fra han, noen er mer ”uheldige” og har snakket med han og blitt hans venn. Men det tar ikke lang tid før foreldrene henter denne nyervervede vennen og går sin vei. Vi har brutt stillheten og vi har ristet litt i idyllen av lekende barn og familier på en rolig utflukt. Utflukten ender for mange i flukt fra stormen vår. Det er leit og det er trist, men det har noen fordeler, vi får stort sett de fleste lekeplasser for oss selv. De dagene vi kommer først og andre kommer til, kan det hende at vi tar hensyn og beveger oss et annet sted som en nomade i sandkasseørkenen. Vi har på en måte akseptert at slik er vårt liv, og slik har det vært helt siden vi trente på å vente på tur, slik at han ikke skulle skubbe unna de andre barna. Og frem til i dag der vi prøver å lære ham at han ikke må plage andre med sitt aktive vesen, roping og skråling, men vi har kommet litt på aksept på dette også. Vi voksne må se litt gjennom fingrene og la barn være barn, men det er tøft når vi ser på at jenta han snakker med prøver å overse han og gå bort og han følger etter fordi han ikke er ferdig med å snakke til henne ennå. Eller når han står og balanserer på toppen av lekestativet som ingen andre kan og roper høyt til oss som er på den andre siden av lekeplassen (Ikke spør om hvorfor vi er på den andre siden) og alle snur seg for å se på den gutten uten mentale sperrer for frykt. Det er greit det også, vi har blitt vant til det meste de siste årene.
Vi har prøvd i mange år å lære han opp til hva som er vanlig, at han ikke skal snakke til fremmede og at om noen sier hei så er de fortsatt en fremmed og ikke en man kan fortelle om familiens indre ulumskheter og andre pinlige situasjoner som er best å holde innad i en familie. Men vi har lært noe, vi kan ikke tilpasse han til oss, og vi må tilpasse oss til hans merkelige verden. Det går på et vis det også, men vi klarer ikke å tilpasse hele verden til han.
Tomme lekeplasser har blitt en tumleplass for oss, det tar ca. fem minutter å tømme en middels full lekeplass. Alle som går har blitt beriket med en eller annen klønete anekdote og en opplevelse av en noe spesiell gutt.
Som sagt var det en stille sommerdag som alle andre stille sommerdager og vi kom til en lekeplass hvor en annen far og en jente lekte, jenta var på samme alder som storebror. Sommerkledd og leken. Hun snakket med han og de lekte litt sammen. Jenta og storebror lekte intens og vi kjente igjen ansiktsutrykket til faren, det er nå like før de skal gå. Men ansiktsutrykket vi kjente igjen var vårt eget. Faren ville gå fordi jenta ”plaget” oss. Vi vet hvordan du har det tenkte vi. Vær så snill, bare vær her, vi forstår.
Skulle bare ønske vi hadde mot til å si det til han, i frykt for å ta feil lot vi være, men tenk så glad vi hadde blitt om noen sa noe slikt til oss. Bare vær her, jeg forstår hvordan dere har det.
Nydelig vårvær på nedre torv i Kristiansand satte en fin ramme for markeringen av verdensdagen for bevissthet rundt autisme i regi av Vest Agder Autismeforening. Mange store og små hadde møtt opp for å vise sin støtte og engasjement. Det ble delt ut veldig gode kaker, informasjon og ballonger. Barna koste seg med ballonglek og kaker, som det bare var å spise så mye man orket av. Markeringen endte med ballongslipp til glede for de fremmøtte.
